Ørets anatomi og funksjon:

LIKEVEKT OG HØRSEL

Hårceller: Hårceller er sanseceller som reagerer på mekaniske påvirkninger. I sanseorganene for likevekt og hørsel finner vi hårceller. Hårcellene står i nær kontakt med nerveceller og har utvekster som kalles sansehår. Når hårene blir bøyd, blir det sendt nerveimpulser til hjernen. Hvor ofte nerveimpulsene sendes, er avhengig av hvor mye hårene blir bøyd, og i hvilken retning de bøyes.

Hos virveldyr ligger likevektsorganet sammen med hørselsorganet i det indre øret. Det indre øret hos virveldyr består av flere væskefylte rom og kanaler som er forbundet med hverandre og ligger i hullrom i tinningbeinet. Vegene som består av tynne hinner, blir holdt på plass i hulrommene av fibrene. Hulrommene har samme form, men er lit videre enn kanalene, slik at det blir et væskefylt rom også utenfor kanalene.

Den øvre delen av det indre øret kalles "labyrinten". Her ligger likevektsorganet. Likevekstorganet registrerer forandringer i hodets stilling og forandringer i bevegelse. Likevekstorganet ser omtrent likedan ut hos de fleste virveldyr.

Den nedre delen av det indre øret rommer hørselsorganet som kan vokse ut til et langt rør. Hos pattedyr er røret langt og kveilet opp. Det kalles "sneglehuset".

Likevekt

Likevektsorganet registrerer når kroppen forandrer stilling og bevegelse. "Labyrinten" består av tre halvsirkelformete kanaler,"buegangene". Buegangene går ut fra det ene rommet og ligger i tre plan står står loddrett på hverandre. Rommene har hårceller som påvirkes av tyngdekraften og forandringer i hastighet. Sansehårene er i kontakt med en geleaktig masse med krystaller av calsiumkarbonat, CaCO₃, som gjør gelemassen tyngre enn væsken. Tyngdekraften trekker partiklene nedover, slik at de påvirker hårcellene som de blir liggende på. Når kroppen forandrer stilling, forandrer gelemassen stilling og bøyer hårene slik at cellene blir stimulert.

Buegangene registrer forandringer i bevegelsesretning fordi de tre buegangene ligger i plan som står loddrett på hverandre. Når man snur på hodet blir det registrert av hårcellene i èn buegang, og når man nikker, blir det registrert i en annen. Den tredje buegang registrerer bevegelse fra side til side. Hvis man snur rundt hodet med jven hastighet, blir væsken i buegangene etter noen sekunder rolig i forhold til kroppen og roterer med. Når man stopper, gjør tregheten at væsken fortsetter å bevege seg en stund, og man får følelse av det går"trill rundt" like etter.

Hørsel

Lydbølger brer seg i luften, vann og i faste stoffer. En lydkilde setter molekylene i bevegelse og får dem til å svinge til og fra lydkilden. I luften er lydbølger trykkbølger. Trykkforskjellen er årsaken til svingninger. Det ytre øret hjelper til med å lokalisere en lydkilde. Øremuslingene fanger opp lydbølger som kommer fra en bestemt retning, mens de skjermer for lyd som kommer fra andre retning. Hos de fleste pattedyr er øremuslingen hudfolder som er støttet av elastisk brusk. Vi har to ører. Øremuslingene hos oss er liten og presset flat mot hodet. Flere pattedyr har øremuslinger som er bevegelig og rettet framover. Flaggermusene har spesielt store øremuslinger.

Øremuslingens funksjon er å lede lydbølger inn i øregangen. Hos pattedyr har øregengen hår og skiller ut voks som fanger opp støv og bakterier. Øregangen leder til trommehinnen, som danner skillet mellom det ytre og mellomøret.

Trommehinnen er en membran som er elastisk og kan settes i sving ved endringer i lufttrykken.

Fysiologisk lyden blir behandlet av ørelappen og øregangen som forsterker lydtrykkvariasjoner.

Mellomøret er en hulrom som har en trang kanal mot svelget, "øretompeten", og øverst i hulrommet er det tre knokler.

Øretrompeten gjør at trykket blir likt på begge sider av trommehinnen, selv om det ytre trykket forandrer seg. Ved plutselig trykkfall, for eksempel når man er opp i et fly, buler trommehinnen seg utover i øregangen, og man får følelse av "dotter i ørene". Dette kan kompenseres ved å gjespe eller trykke luft gjennom øretrompeten. Hulrommet er utsatt for kontakt med bakterier og kan bli betent. Hvis trykket øker ved ørebetennelse, forårsaker det store smerter. I verste fall kan trommehinne sprekke.

Knokler i mellomøret forbinder trommehinnen med det indre øret. Hos pattedyr ligger det tre små knokler etter hverandre, hammeren, ambolten og stigbøylen ( malleus, incus og stapes). Øreknoklene har kontakt med både trommehinnen og en åpningen i tinningbeinet som fører til det indre øret. Åpningen kalles det ovale vinduet. Like under det finnes det runde vinduet. Begge åpninger er dekket av hinner.

Mekanisk lydforsterkning kan forklares ved at knoklene er festet ved hammeren til trommehinnen som har et areal 20 ganger større enn arealet til det ovale vinduet, hvor stigbøylen er festet til.

Skal svingninger i luft kunne overføres effektivt til væsken i det indre øret, må trykket økes. De kreftene som virker på trommehinnen, blir overført til det ovale vinduet vha. øre-knoklene.

Egentlig trykket øker med 25 ganger, som er tilstrekkelig for en effektiv lydoverføring. Likevel har øre-knoklene små muskler som beskytter mot for sterke lyd.

Fra det ovale vinduet blir svingningene overført videre til det indre øret, der til slutt påvirker hårcellene i hørselsorganet.

Det indre øret

Hørselsorganet er et langt, snodd rørformet utvekst fra likevektsorganet. Hos pattedyr er det snodd og kalles sneglehuset. Det ligget i et hulromm i tinningbeinet. Røret er fylt med væske, og festet til veggene i hulrommet på en slik måte at vi får en kanal over og en kanal under røret. Kanalene er også fylt med væske og har forbindelse med hverandre i enden av røret. Veggene i røret danner skillevegger mot kanalene. De er tynne og kan bevege seg opp og ned.

Den øverste kanalen står i kontakt med med mellomøret ved det ovale vinduet, mens den nederste kanalen ender i det runde vinduet.

Hårcellene sitter på basilarmembranen. På den nedre veggen, som kalles basilarmembranen, sitter det hårceller i lange rekker som går fra den ene enden av røret til den andre. ( ca. 30 000 hårceller) Sansehårene er omkranset i en geleaktig utvekst som ligger over dem som en hylle.

Hårcellene blir påvirket når basilarmembranen svinger. Når hinnen i det ovale vinduet blir trykt inn av stigbøylen, blir væsken i den øverste kanalen (1) satt i bevegelse. Dette presser den øvre skilleveggen nedover, og dermed blir væsken i røret (2) satt i bevegelse. I et bestemt område blir basilarmembranen også presset nedover og får væsken i den nederste kanalen (3) til å bevege seg og presse på det runde vinduet. Når hinnen i det ovale vinduet beveger seg utover, beveger seg basilarmembranen seg oppover. Svingninger som blir overført fra øreknoklene til væsken, setter basilarmembranen i bevegelse på en slik måte at hårcellene forskyves i forhold til gelehyllen som sansehårene er leiret inn i. De hårcellene som blir påvirket på denne måten, stimulerer nervecellene som de står i kontakt med, og disse sender så nerveimpulser videre til hjernen.

Lyd har flere egenskaper. Når et legeme svinger regelmessig, får vi en tone. I forbindelse med tone snakker vi om tonehøyde og tonestyrke (volum). Lydbølger med ulik tone har forskjellig svingetall og påvirker ulike deler av basilarmembranen. Det som vi opplever som lyse toner (diskant) , er bølger med høy frekvens. Toner med lav frekvens oppfatter vi som mørke toner,( bass) Basilarmembranen reagerer ikke likt på alle toner. Den smale delen av membranen ved inngangen til sneglehuset er stivere enn den brede delen nær toppen, og toner med høy frekvens får den stive delen av basilarmembranen til å svinge. Basstoner får den ende delen til å svinge. Nervecellene som har kontakt med hårcellene på de ulike delene av basilarmembranen, leder litt forskjellige områder i hjernen. Selve nerveimpulsene forteller ingen ting om svingetallet. Hvilke toner vi opplever, er bare avhengig av hvilke celler i hjernen som blir påvirket.

Når lydvolumet er høyt, blir nerveimpulsene sendt ut ofte. Volumet , tonestyrken, er et uttrykk for hvor store tettsvariasjoner lydkilden frambringer. Er lyden sterk, er variasjoner store, men er lyden svak, er variasjoner små.

Tone styrken bestemmer utslagene på svingningene i basilarmembranen.

Lydbølger med høy tonestyrke får basilarmembranen til å svinge med større utslag enn lydbølger med lav tonestyrke, og toner med høy styrke stimulerer hårcellene mer enn toner med lav styrke.

Når tonestyrken er høy, sendes det derfor flere nerveimpulser til hjernen enn når styrken er lav slik vi ser på figuren nede.

Hjernen tolker hyppige impulser som høy tonevolum, og mindre hyppige impulser som lav tonevolum. Hyppigheten av nerveimpulsene forteller noe om tonevolumet og ikke noe om lydfrekvensen.

Nerveimpulsene ledes inn til hjerne via nervefibrene.

Ansvarlig for feil: George Sundt